Work Text:
Da Harry Potter våknet, så han seg rundt og oppdaget at han var alene på sovesalen. Ettermiddagssolen skinte utenfor vinduet hans. Alt var stille rundt ham. Hadde folk blitt i borgen, eller ville de reise hjem så fort det lot seg gjøre?
Han tenkte ved seg selv: I dag skal jeg slappe av og ikke gjøre noe.
Nei, glem det.
Gulla.
Kanskje han kunne tilbringe dagen med Gulla, nyte litt tid alene med henne ved innsjøen. Ta igjen tapt tid og kanskje se om det fortsatt var en gnist av kjærlighet mellom dem.
Med en blanding av rastløshet og iver, satte han seg opp i sengen og sa ut i rommet:
«Krynkel?» Harrys stemme var hes av manglende bruk. Han kremtet og var klar til å kalle på nissen en gang til.
I neste øyeblikk immiverte Nissen inn i det stille rommet med et høyt smell. «Ja, herr Harry?»
Krynkel var kledd i en ren hvit Galtvortuniform med gull detaljer, og Regulus' medaljong prydet brystet hans.
«Kan du være så snill å finne klærne mine hos Hermine? Hun har sekken min. Kan jeg få litt frokost også, takk?»
«Ja, herre,» svarte Krynkel, før han nølte. «Herr Harry?»
«Ja?»
Krynkel så ned, så flyttet blikket til Harrys knær. Harry ventet på at den nervøse nissen skulle snakke.
«Huset ditt ...»
«Har Dødseterne skadet deg?» spurte Harry, bekymret.
Han hadde forestilt seg forskjellige scenarier av hva Dødseterne kunne ha gjort mot ham da de fikk tilgang til huset hans.
«Nei, men da de kom seg inn, kjempet huset tilbake. Du kan ikke bo der mer. Krynkel forstod det da han så taket over stuen rase ned i etasjen under.»
«Ble du skadet?» spurte Harry, redd for at nissen var skadet.
«Ikke jeg, sir. Men det ligger døde Dødsetere i ruinene. Krynkel vil be om herrens tillatelse til å forsvinne dem.»
Harry syntes nissen så selvtilfreds ut, men det forsvant i neste sekund. Han satte seg på kne for å komme på høyde med Krynkel.
«Hør her, jeg vet ikke hvordan trollmenn gjør dette. du bør sikkert si ifra til Magidepartementet. Kan du hjelpe meg? I tillegg kan du kanskje finne en byggmester til meg?»
Krynkel så forvirret ut.
«Kanskje det ikke heter det i den magiverdenen, men jeg trenger noen til å reparere huset. Gi meg beskjed når de kan møte meg – men først frokost og klær.»
Krynkel nikket, men sa ingenting. Han forsvant for å oppfylle Harrys ønsker.
Harry skyndte seg inn på badet. Da han var ferdig med å dusje, fant han et sett med rene klær som ventet på ham ved siden av toalettsakene hans. Harry smilte – takknemlig for å ha Krynkel. Han tok på seg de rene klærne. Klærne han hadde hatt på seg i går var fulle av hull og rifter. Han lot dem forsvinne ved et vift med staven.
Da han kom tilbake til sengen, sto det et nydelig frokostbrett på nattbordet hans.
Krynkel hadde satt frem en deilig tradisjonell engelsk frokost og granateplesaft, som han nøt i fulle drag. Han følte seg lettere enn han hadde gjort på lenge. Voldemort var borte for godt. Han håpet å kunne leve resten av livet i fred.
«På tide å starte en ny dag!» sa Harry til speilbildet sitt etter å ha pusset tennene femten minutter senere.
Da han skrudde opp deodoranten, holdt han den under nesen og nøt duften et øyeblikk lengre enn nødvendig, uten annen grunn enn at han kunne. Endelig hadde han tid til å nyte de små tingene i livet.
Harry var ikke sikker på hva han ville finne da han kom ned til Griffingenes oppholdsrom. Rommet virket tomt, og han tok noen skritt mot utgangen, tenkte at han ville gå ut. Vennene hans var sikkert nede ved innsjøen. Kanskje hun var sammen med Ron og Hermine, eller kanskje hun hadde dratt hjem med familien sin.
«Harry?» Stemmen hennes kom fra en av de komfortable stolene ved peisen.
Overrasket over at han ikke hadde sett henne, følte Harry et støt i hjertet og skyndte seg bort til henne.
Hun var vakrere enn han husket i drømmene sine. Hun hadde noen merker fra kampen i ansiktet, men da hun vippet hodet og smilte, føltes kroppen hans som gelé. Før han visste ordet av det, satt han på kne foran henne.
«Jeg har tenkt mye på deg,» sa Harry stille. «Det har vært et ensomt år, selv om jeg hadde Hermine, og Ronny – mesteparten av tiden – men noen netter, i teltet, tenkte jeg på bursdagsgaven som Ronny avbrøt... og jeg savnet deg så veldig.» Harry bablet. Han hadde ingen anelse om hvorfor han sa alt dette – ordene bare strømmet ut av munnen hans.
Hun så på ham, med et uttrykk som var en blanding av beundring og humor.
Harry løftet høyre hånd til haken hennes. «Får jeg?» Han lente seg frem, så på leppene hennes og flyttet blikket tilbake til de brune øynene hennes for å se om hun fortsatt ville ha ham.
Hun lente seg litt fremover, så forsiktig at han nesten kunne ha innbilt seg det, men det var nok. Harry tolket bevegelsen som et ja.
Først kysset han henne forsiktig, som om han testet om øyeblikket var virkelig. Da hun besvarte kysset, slapp noe i brystet hans tak, og han lot kysset bli dypere.
Han trengte å være nærmere henne, lente seg frem og la den ene hånden på armlenet, den andre i det myke flammende håret hennes. Fingrene hans ble liggende der, som om han var redd for at hun skulle forsvinne. Duften av blomster fra sjampoen hennes fylte ham, gjorde ham svimmel, og for et øyeblikk eksisterte ingenting annet enn Gulla.
Dette var perfekt. Hun var perfekt.
Da de trakk seg fra hverandre, var Harry andpusten, men overlykkelig. Dette var den beste dagen i hans liv: Voldemort var død, han var i live, og Gulla elsket ham fortsatt.
💖💖💖
Slutt, eller...